mewtwo

Disse bildene er så fine. Jeg har funnet dem på piccsy og de inspirerer meg veldig mye i forhold til en kommende photoshoot. Jeg vil ha idyll og sommerfølelse pluss ballonger. For ballonger gjør alt fint. 
Jeg gleder meg til å leke i en skog og ta bilder av en fin jente. En jente som kan se lykkelig og glad ut når hun er på piknikk med seg selv.

Jeg kjenner at det kreative vil ut og jobber med en tegning at the moment som involverer et polaroidkamera og bilder.
Denne uken skal bli så fin. Feiring av meg selv og en venninne som blir 21, 17.mai, Patrick, familiemiddag og bursdagsgaver. Gah, jeg elsker mai.  

Det er ikke ofte jeg legger ut bilder av meg selv egentlig. Men i går lekte jeg meg i solen og kom frem til at jeg må finne noen folk som vil være modell for meg en dag. Jeg har mange ideer flytende rundt i hodet mitt for tiden som jeg vil prøve ut og ha det kjekt med. 

Det er så lenge siden jeg har hatt en photoshoot og må ta det opp igjen snart. Det holder meg opptatt og det kommer jo bare gode ting ut av det.  Så hvis du har lyst å være modell er det bare å skrike ut om du bor i Bergensområdet.

I dag har jeg lest i gamle dagbøker og skrevet i min nåværende. Det er så morsomt å lese tilbake til når du var 12 år gammel og fikk din første skoledagbok. Jeg er glad for at jeg ikke er sånn som jeg var da nå lenger. For det var flaut, gitt. Alle de gangene jeg skrev i dagboken at mamma var teit fordi jeg ikke fikk viljen min. Eller alle de gangene jeg og min bror hadde kranglet over hvem som tok snopet i skapet. For ikke å snakke om alle de gangene jeg har tegnet et hjerte med et guttenavn inni. Ikke var det så mye jeg skrev heller. Gjerne bare en halv setning eller to.

Jeg har også skrevet lister i dag. Til blant annet bursdagen min som skal feires om 9 dager. Alt jeg skal huske og ordne. Jeg gleder meg skikkelig og håper at de fleste kommer. Det skal bli morro. Jeg dør jo av glede hver gang jeg har bursdag. Jeg syns det er kjempekjekt, spesielt med ballonger. 

Og siden solen kom frem litt i dag gikk jeg ut på verandaen og glodde litt i kaleidoskopet mitt. Fargene blir så mye finere når solen skinner inn i røret. Klarte til og med å få tatt bilde av en liten del med kamera mitt. Utrolig artig. Imorgen håper jeg på sol igjen selv om det sies at det skal pøsregne. Men det sa de i dag også så det tror jeg ikke på helt enda.  

I dag har jeg hatt en kjempekos dag. Den var så kos at jeg er glad for at jeg tok bilder. Jeg og Ine passet på lille Nicolai på 2 år for Denise. Jeg og han har lekt mye med bilen hans. Og han har smilt og ledd i hele dag. Litt trist var han jo når mamma dro, men det forandret seg fort igjen.

Vi tuslet rundt på det internasjonale markedet som er å finne på festplassen. 
Marked er så mye hyggeligere enn vanlige butikker. Alt er utstilt så fint og det er fargerikt og pent. Men noen butikker er også fine. Slik som herskap og tjenere på galleriet. Jeg og Ine gikk inn dit en tur og så på fine kjoler som det var tilbud på. Jeg syns korsettet med den hvite kjolen til var så utrolig fint. Med lommeur på siden som en konduktør pleier å ha det.
Hadde jeg vært millionær hadde jeg nok kjøpt alt i den butikken. Alle de fine kjolene. 

Denne dagen var så fin at jeg håper jeg husker den kjempelenge. Det var godt å se folk igjen og nå gleder jeg meg kjempemye til bursdagen min for da skal jeg få folk ut til meg. Og jeg skal lage dansegulv med juletrelys, lage taco og drikke vin mens vi spiller nintendo.  

Dette er tegninger jeg har gjort ferdig denne uken som har ligget i tegneblokken og som aldri har blitt helt ferdigstilte. Denne uken har jeg hatt så lyst til å fargelegge. Ikke tegne, men fargelegge. Derfor streket jeg opp gamle skisser og farget i vei. Men, nå har jeg lyst til å tegne igjen. Problemet er at jeg har fått en liten idésperre. Derfor vil jeg gjerne høre ideer fra dere. 
Gjerne noe surrealistisk som jeg kan sette sammen med noe.
Det er jo tross alt det jeg foretrekker.
Eller noen ting som er "typisk deg". Vanlige tanker jeg kan gjøre om til bilder eller som den over her: When Im nervous I blabb.

Det hadde jeg satt stor pris på og jeg tror det kan bli interessant og se hvilke ideer som ligger i hodene deres som jeg kan bli inspirert av (: 

Har du noen gang blitt fjernet fra facebook av noen fordi du var uenig med dem?
Har du noen gang vært en av de som syns det var gøy og lærerikt å diskutere?
Og har du merket hvor sykt store baller folk får når de diskuterer på facebook?

Denne kulturen - har tapt seg.

Jeg pleide å like å diskutere. Men nå, nå er folk blitt så sinnsykt sensitive. Er du uenig med noen så bør du passe deg.
Hvorfor?
Her har du en liste: 

• De sletter deg fra facebook (Uansett hvor godt du kjenner dem.)
• De skjeller deg ut for no reason.
• De tåler ikke logiske løsninger fordi logikk ikke eksisterer.
• De går til personlig angrep.
• De holder seg ikke til temaet.
• De kommer med "Dette er min mening, respekter den."
• De respekterer ikke din mening.  

La meg komme med et eksempel av egen erfaring. Jeg hadde en venninne en gang. Vi ble uvenner pågrunn av en diskusjon. En helt latterlig en også. Men det går vi ikke innpå. Poenget er at det florerte seg til å bli en tragedie. Denne personen tok ikke positivt imot noen forslag. Denne personen fjernet meg fra facebook pågrunn av denne diskusjonen. Jeg konfronterte henne om hvorfor og hun gikk langt over streken med å angripe meg med sårbare temaer som ikke hadde noe som helst med saken å gjøre. 

Dette viser hvor sykt sensitive folk kan bli over ting. Hvor langt folk går for å få en "win" og hvor viktig det er å holde seg rolig under en diskusjon. Ikke minst hvor store baller folk får over internettet. For å poengtere sterkere: 
Hvor viktig det er å vinne en diskusjon fremfor å la være å såre en venninne og bare la det være.

Har du opplevd noe lignende selv?  
Jeg savner de dagene hvor folk diskuterte mer åpenlyst face to face. Hvor man kunne holde en rolig tone. Over nettet ser du ikke kroppspråk og det er viktig å huske når du diskuterer over nettet. Tenk før du sier noe. Vær så snill. Og bryt ut av denne kulturen. Klipp av ballene dine litt og fokuser mer på temaet enn - uenigheten i seg selv. 
 
Jeg har sett så mange idiotiske diskusjoner i det siste at jeg følte for å skrive om nettopp dette. Man vokser for hver diskusjon man har, men enkelte personer forblir usaklige idioter.

Now, over to something cheerful:

Den siste uken har jeg lurt litt på hvordan det ville vært å bo i en van og reise rundt i verden. Da kunne jeg reist hvor jeg ville og bodd der jeg ville uten å være bundet til et hus. Tenk å leve de unge dagene i en slik en før man slår seg ned og får familie. Jeg kunne fått en del ut av livet for å si det sånn. Jeg kunne fått jobb hvor som helst i landet om jeg ville, kanskje på et sted i utkanten av en by slik at parkeringspenger ikke hadde blitt en utgift som tappet meg. 

Jeg kunne skrevet bøker, illustrert og fotografert som en freelancer og tjent penger på den måten. Dette er naturligvis bare en drøm som kanskje kunne fungert om alt var rett. Det hadde vært så morro. Derfor har jeg begynt å skrive en historie som heter "Lev livet ditt, Beatrice" som handler om en jente som gjør akkurat dette, som bor i en van og reiser landet rundt.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne gjort fantasien min til virkelighet. Det hadde vært noe det.  

Siden jeg og Patrick ikke var sammen på 2års-dagen vår så fant vi ut av vi skulle ta oss en liten "ferie" i lille Larvik etter Hyperion-helgen. Vi jobbet oss gjennom møtetid og sosiale sammenkomster i tre dager før vi kastet oss på toget til Larvik på mandagen. Vi skulle bli hos besteforeldrene til Patrick. Og jeg må si at dette er noen utrolige skapninger jeg har vært så heldig å få møtt. 

Mitt bilde av besteforeldre har alltid vært litt anstrengt. I mitt hode må man oppføre seg og være ordentlige når man er rundt dem. Det kan også ha litt med at jeg ikke har et veldig avslappet forhold til dem eller kjenner dem så godt. Men jeg merker det er en utrolig stor kontrast mellom min slekt og Patrick sin slekt. På min side tar man seg ikke et glass vin til kvelds når man samles og snakker om gamledager. Hos oss er det gjerne ofte en rask oppsummering av hva som har skjedd siden sist og snakker om bygdesladder. Og de yngre er de som har det gøyest fordi de sitter på loftet og leker. Men jeg vil også tro at jeg er et lite unntak siden jeg ikke har noe spesielt forhold til kommunen jeg bor i. Jeg aner jo ikke hvem halvparten av folkene de snakker om er en gang. 

Men det var også det som var så forfriskende med besteforeldrene til Patrick. De har mange morsomme historier å komme med, mye energi, positivitet og humor, ikke minst! Selv om du ikke aner hvem de snakker om så er de så flink til å skildre folk slik at man har lyst å få det med seg likevel. De liker å mimre, tilbyr deg long drinks som man drikker sammen med dem, de klemmer deg når du drar som om de har kjent deg mye lenger enn bare 4 dager. Du føler deg velkommen rett og slett. Disse menneskene traff meg rett i hjerteroten. Bestemoren er full i energi, veldig dominerende riktignok, men ikke på den måten at hun må vise at hun er sjefen i huset. Hun liker å prate og hun vil også at du prater til henne. Og bestefaren er litt mer rolig, men også en fascinerende person. Kommer med mange bra kommentarer og du får bare lyst til å le deg i hjel. Han snakker så åpent om gamledager og han spør også om mye forskjellig for å bli kjent med meg. Jeg gleder meg til å treffe dem igjen. Så fine mennesker har jeg ikke truffet på lenge. 

Alt i alt har jeg kost meg i lille Larvik. Patrick har lært meg å spille pokemon-kortspillet, vi spiste middag på big horn steak house, chillet i kjelleren med eddie murphy filmer på svenske kanaler og vi sov i en dobbeltseng for en gangs skyld, hvor vi ikke endte opp på hver vår kant i sengen. Vi lå ved hverandre hele natten. Og for meg er det en trygghet. For meg er det fint å vite at jeg har han når andre ikke rekker til. Og det å endelig få se et sted han har mange minner fra og ikke bare høre om det var også fint. Det er som å bli kjent med han på en helt annen måte. 
Selv etter 2 år så vet jeg ikke langt i fra alt om han enda. Og det gleder meg for det er mye igjen å oppdage.  

Husker dere dette? Kan du huske at du løp hjem for å se "Etter skoletid"? Det gjør jeg. Jeg husker veldig godt hvor mye jeg likte code lyoko og the tribe. Jeg husker også veldig godt at jeg stod opp om morningen for å se digimon og håpe på at parabolen hadde godt nok signal. Helt til min far fjernet hele dritet og jeg ble stuck med kjedelig NRK-barnetv. (Jeg var litt for gammel til å se barnetv ment for 4-åringer. Jeg var jo tross alt hele 9 år gammel.) 

Jeg og barndomsvenninnen min pleide å leke i gamlehuset. Vi kledde oss opp, lekte the tribe og kriget mot min bror og kompisen hans, som bygget trehytter og løp rundt og var Legolas og Aragorn. 
Vi fant gamle lakener også, så vi kledde oss opp som "The Guardian" og hadde rolleskifter hele tiden mellom the good guys og the bad guys. Og alle de gangene vi lekte pokemontrenere på skolen og kastet oss selv i kamp som pokemon. 

Gah, barndommen. Jeg har så mange minner. 

Jeg føler ikke jeg trenger å si så mye i dette innlegget for det er jo så mye å se. Ser det gøy eller ser det gøy ut?